Historie

For å rettferdiggjøre megselv og historien er det viktig at historien blir sett i det rette lyset. En 60 watt bord lampe er en god start, men både lyset og skyggen reflekterer ulike sider i mitt eget liv, både når det gjelder football, min egen historie og verdenshistorien. Jeg tror ikke på tilfeldigheter, jeg tror at alt har en mening og at en ikke kan se på en enkelt del av livet som en separat del. Så dette er min historie fra en rundhodet liten gutt til verdensmester, ikke bare til merittene som å kunne spise 3 store pizza på to timer.

En klok mann, mye klokere enn meg, har skrevet: ”Historien avspeiler ikke livet ditt, men hvordan ting blir husket og tolket.” Dette er slik jeg husker det. Du får selv tolke det.

Jeg ble født 09.09.1976 som andre sønn i en finsk familie i utkanten av Helsingfors, hovedstaden i Finland. Overraskende nok ble ikke nyheten om fødselen feiret over hele verden, antakelig fordi den kjente kinesiske lederen, Mao Tse Dong, døde same dag og media var mer interessert i den nyheten. Men det ble snart glemt og jeg hadde en svært lykkelig barndom i nordre Helsingfors. Mamma var lærer, pappa informasjonsdirektør for en stor finsk bedrift og min bror heter Riku!

Alt forandret seg høsten 1982. Det var ingen spesiell kveld, men en kveld som skulle få følger. Jeg skulle snart begynne på skolen, men en enkelt begivenhet kom til å endre livet mitt den kvelden. Jeg såg, sammen med min bror, at Italia slo Brasil i VM i Spania – det var en skandale! Vi heiet på Brasil med fargerike skjorter og morsomme navn. Jeg hater å tape, og dette bitre tapet var noe jeg ikkje kunne tolerere. Jeg var seks år gammel, jeg ønsket rettferdighet og jeg var gammel nok til å gjøre noe med det. Så jeg begynte å spille football!

Min far, min bror og jeg fant ikke og kunne ikke starte et lokalt fotball-lag, men vi fant en dårlig sandbane litt lenger unna. Vi spurte treneren til HJK sitt juniorlag om vi kunne få spille med dem. Det fikk vi. Fra det øyeblikk var det ingen veg tilbake. Mellom linjene på banen, det var der jeg hørte hjemme. Ikke lenger TV-titting eller “tikken”, nå ble alle barna i nabolaget tvunget til å spille football med oss, selv på snøen vinterstid. Det var alltid en kamp, ofte i hagen vår og litt etter litt ble den fine hagen omvandlet til en fotballbane. Hvem trenger gulerøtter eller bringebær i byen uansett?? De første årene i HJK var fargerike og suksessfulle. Fotballen var en hobby, en livsstil og en opplevelse. Jeg spilte håndball, basketball, bordtennis, is-hockey, deltok i ulike friidrett øvelser og ble til og med lurt til å spille klarinett. Men ingenting kunne måle seg med fotball! Mine foreldre var involverte på mange områder; som trener, fysoiterapeut, lag-leder, sjåfør, moral støtte og stort sett hva som helst. Jeg kom hjem med noen pokaler og etter et tap masse sinne og tårer. Jeg kunne aldri holdt på med dette uten støtten fra familien, så dersom du mamma noensinne lærer deg norsk så er dette min offisielle takk!

Jeg hadde ikke et spesielt talent, men jeg elsket fotball og var sta nok til å trene nok til å vinne. Jeg vil alltid bli best når jeg begynner på noe, så jeg var avgangsstudent med høyeste karakter 9.9 av 10 samtidig som jeg ble juniormester tre ganger, spilte noen U-landskamper og trente med det berømte elitelaget til HJK. Men, landet med de tusen innsjøer og en uendelig lang vinter har begrensede muligheter og midler til sport, og jeg kunne aldri ha drømt om å tjene penger på lidenskapen min. I Mäkelänrinteen Urheilulukio, et idrettsgymnas for topp atleter kunne jeg kominere riktig trening på top nivå samtidig med å kunne studere i et inspirerende miljø. Jeg tok et stort steg fremover fotballmessig og storkoste meg. Dessuten fikk jeg de fleste vennene mine og høye standarder fra den skolen.

Bo Johansson (tidligere dansk landslagstrener) kom til HJK i 1995, og jeg fikk mine første kamper i den finske eliteserien og i euro-cuper. Dette var mine første erfaringer på en stor stadium og forran mange tilskuere, men det ble ikke noe gjennombrudd, og for det meste bare reservekamper og masse hard jobbing. Siden jeg bare var semi-profesjonell med lange treningsøkter, måtte jeg likevel tjene til livets opphold som lærer ved grunnskolen. Selvfølgelig ved siden av studiene.

I 1996 kom tilbakefallet som nesten ble avgjørende. En avorlig kneskade og 11 mnd lang militærtjeneste var ingen god kombinasjon for en middelsmådig fotballspiller. Det var mange spørsmål hengende i luften og jeg var klar til å prioritere utdannelse og rettslære. Sesongen var nesten over, og plutselig fikk jeg en ny sjanse. Klubben’s fremtid var alvorlig i fare og pga. mange skader kom jeg rett tibake på laget. Ingen spørsmål stilt, jeg la bøkene tilbake på hylla og var klar til å prøve noe jeg alltid hadde drømt om. Jeg ville ikke leve og se tilbake på sjanser jeg ikke tok. Mange har sagt at jeg da spilte bedre fotball enn noensinne. Vi klarte oss gjennom kvalifikasjonsrundene og vant tilslutt cupfinalen, der jeg scorte i straffe-konkurransen. Jeg har alltid sagt at man må gjøre det man elsker fordi det er mest sannsynlig at det er det man blir best i. Jeg visste at fotball gjorde meg glad, så det minste jeg kunne gjøre var å prøve mitt beste og se hvor langt jeg kunne nå.

Antti Muurinen (nå finsk landslagstrener) tok over HJK i 1997. Jeg var skadet etter et uhell i slalombakken. Etter en del slit kom jeg tilbake og vendepunktet kom i Kypros Cup, i finalen mot Vålerenga. Ironi eller skjebne? HJK vant 2-0, jeg hadde 1+1 og var med fra start. Tiden under Muurinen var full av suksess, finsk mesterskap, cupvinner og kaptein på U-21 landslaget. Jeg flyttet hjemmefra til en liten leilighet, jobbet mer som lærer, trente mye mer og trivdes ganske så bra med livet. Jeg fikk min første erfaring med utenlandske klubber da Bayern Leverkusen og Nottingham Forrest inviterte meg til prøvespill. Fremtiden min var ikke der, men det store gjennombruddet var at jeg ble tatt ble tatt ut på det finske A-landslaget for første gang. Å representere landet sitt var og er fremdeles noe som ikke kan beskrives med ord. Det er åpenbart en æresak, HJK var i mitt hjerte. Etter å ha tjent HJK i 17 år kvalifiserte vi oss for første (og hittil siste) gang i finsk historie til Champions League. Mot alle odds. Det halve året levde jeg ut drømmen min. Og mer enn det, vi spilte bra fotball mot verdens elite. Som resultat av det skrev jeg også min første bok “HJK Mestarienliigassa” som fikk flott anmeldelse og jeg er stolt av. Mitt personlige spill og interesse økte etter å ha spilt for Finland og Champions League. Jeg begynte å få tilbud fra alle kanter og måtte til og med få meg en agent, fotball var jo ennå bare en hobby og jeg visste ingenting om det som lå forran meg. Jeg kan ikke huske noensinne å ha vært så følelsesladet som da jeg spilte min siste kamp for HJK i Champions League i Betzenberg mot Kaiserslautern. Jeg visste at livet kom til å forandre seg for alltid.

Valget ble Norge, Oslo og Vålerenga. Jeg vet ikke hvorfor, jeg bare følte for det. Å bo hjemmefra, borte fra landet mitt , familie og venner, med et nytt liv, språk og erfaringer var en stor utfordring jeg såg frem til. Vålerenga er en tradisjonell klubb med lidenskaplige tilhengere og muligheter men med en historie av varierende resultater og alltid noe nytt som skjer. Et par måneder etter jeg kom til VIF ble Egil Drillo Olsen solgt til Premiership og England. Spillet og livet i Oslo var svært uvant, men jeg tilpasset meg raskt og for første gang var jeg en profesjonell fotballspiller og kunne fokusere alt på spillet siden jeg ikke behøvde å jobbe i tillegg. Uansett, jeg begynte på Universitetet i Oslo og en av oppgavene mine i PC kurset var å starte min egen webside; som du nå kan se resultatet av.

Tiden der var like fargerik som en ekte norsk lusekofte. Resultatene dårlige som stanken av råtten fisk. Laget trente hardt, brukte penger på å ha en god spillerstall og forventningene var høye. Selv utnevnelsen til Årets-spiller kunne ikke rette opp for alle de dårlige resultatene. Den neste sesongen startet med en liten skade og jeg måtte skifte rolle og laget fikk inn en nasjonell helt i min posisjon som defensiv midtbane spiller. Både jeg og laget hadde problemer og vi rykte ned til 1 divisjon – skandalen var et faktum. Det var bunnen av min karriere. Det var på tide å ha en seriøs prat med seg selv. Jeg følte at jeg var bedre enn det resultatene tilsa. Jeg renset bordet og begynte med små endringer i treningsmetoder og spillestil. Det var et par klubber interesserte i meg, men jeg ville ære klubben og kontrakten med VIF og ville absolutt få klubben tilbake til Eliteserien. Jeg hadde en fantastisk vårsesong 2001 og klubben var interessert i å selge meg. Jeg fikk et par dagers betenkningstid og som et resultat av mange ting sa jeg ja til England og Crystal Palace FC, sør London’s stolthet.

På den tiden var den tradisjonsrike klubben i nedrykksstrid med en dårlig formkurve, men min gode venn Mikael Forssell insisterte på at det er en stor klubb med en stor fremtid. Det er ikke alltid like lett å bli akseptert av de engelske, og det hjalp lite at selv før jeg hadde spilt en eneste kamp for Crystal Palace så scorte jeg på Anfield mot England i en VM kvalifikasjonskamp der Finland tapte 2-1. De første ni kampene for „The Mighty Eagles“ ble en kamp mot nedrykk, noe vi ungikk i siste minutt. Den engelske stilen passet meg både på og utenfor fotballbanen. En bra start betydde også at hjemmesidene mine vokste uten at jeg gjore noe for det og jeg ble tilbudt skrivejobber for de fleste engelske avisene. Den høgt respekterte og annerkjente The Times gav med et tilbud jeg ikke kunne motstå og jeg fikk min egen spalte der.

Det ble en flygende start med Steve Bruce, vi tapte knapt opprykkskampene med Trevor Francis, et par midlertidige managere og et drøss av nye fjes i garderoben hver sesong. Etter de to første årene med utallige kamper og engelsk fysisk stil fikk jeg en lang periode med småskader. Vi møtte ikke forventningene med Crystal Palace eller landslaget. Jeg var enten skadet eller ute av laget og gikk glipp av det meste av 2003 sesongen. Ellers fant jeg meg godt tilrette i England.

Jeg var akkurat komt i form igjen halvvegs ut i sesongen og på 21ste plass i ligaen fikk vi en ny manager, nordirske Iain Dowie, som jeg hadde spilt mot et par ganger for Finland. Det er rett å si at hans ankomst forandret klubben og mange individuelle karrierer, inkludert min. Vi fikk en mirakuløs rekonvalens, uten tvil det største comeback i engelsk fotballhistorie og etter en serie bra fotballkamper og resultat kvalifiserte vi oss til opprykkskampene. Etter dramatiske møter mot Sunderland og finalen mot West Ham var vi klar for opprykk til Premier League. Treningsmetoder, standarder og atmosfæren var unik og spesiell, det var et eventyr, som vi fortjente. Opprykksfinalen mot West Ham på Millennium Stadium i Cardiff var den største dagen i mitt live fordi den stod for alt det jeg tror på. Jeg hadde mange tilbud verden rundt men det var et enkelt valg å gå for utfordringen i Premier League.

Laget og spesielt meg var dømt nedenfor og nord før sesongen og det var ikke mange som trodde jeg kunne spille en eneste kamp i den beste ligaen i verden. Jeg var i mitt livs form og kjempet på og utenfor banen for å få spille. Jeg kjempet meg inn på laget og hadde en fantastisk høstsesong. Det var ingenting som kunne stoppe meg og laget begynte å få bra resultater og vi ble sett pris på og beryktet. Uheldigvis, i januar 2005 begynte jeg en lang og smertefull kamp mot leggmuskelen min. Jeg kom tilbake ganske raskt og var ennå i bra form men vi var allerede tilbake i nedrykksstriden. Mitt og Crystal Palace sitt Premier League eventyr og drøm sluttet ti minutter før fløyten blåste og vi rykte ned med den minst mulige margin noensinne. VM kvalifiseringen var også en fiasko.

Den følgende sesongen var smertefull. Leggskaden kom tilbake og forble et mysterium. Jeg trente lange timer i treningsstudio, møtte spesialister verden rundt og forsøkte alt men klarte bare å spille halvparten av kampene i sesongen. Atmosfæren i laget forandret seg under presset og det var et år med masse slit og lidelse. I slutten av sesongen fikk jeg endelig skaden under kontroll, men jeg visste det var på tide med forandringer, jeg hadde vært i klubben lenge nok. I Crystal Palace spilte jeg mesteparten av fotballkarriæren min, hadde de beste og værste minnene og ble en del av klubben. Jeg er for alltid takknemlig for all støtte jeg fikk fra menneskene der og føler at vennskapet vil vare for evig.

Jeg hadde tidligere fått tilbud fra et par toppklubber og det var ennå mange klubber som var interessert, til tross for et par ujevne sesonger. Jeg tror ikke at noe alternative er bedre eller dårligere ann andre, de er bare ulike. Jeg hadde bestemt meg for å forlate England og oppleve noe nytt og etter mye om og men bestemte jeg meg for FC Kaiserslautern, den tradisjonsrike tyske klubben som akkurat rykte ned men som ville opp igjen til Bundesliga. Det er en helt ny begynnelse, et nytt land, liv og fotball. Det har vært den mest utfordrende og vanskelige start hittil, men jeg kan se mye potensiale her. Jeg fikk æren av å være visekaptein i et ungt lag og det er kun et mål den første sesongen – opprykk!

Jeg vet ikke hva som kommer til å skje. Eller hvordan andre vil oppfatte hva jeg har gjort så langt. Ting vi gjør, prestasjonene våre og det vi kan se er ikke det vi er. Det viktige er hvorfor vi gjorde det og hvorfor vi vil noe. Jeg tror at sjebnen er hvor lidenskapen møter verdiene og utøvelsene. Men det hele begynner med å vite hva drømmene dine er, og jeg har mange. Og jeg vet at jeg kan oppfylle alle. Hvorfor? Fordi jeg vet jeg kan klare det! Denne kjedelige historien om fotball skal en dag bare bli en kort introduksjon til min selvbiografi. Ikke bare nye passninger og artikler men også standarder og livsvalg vil bestemme resten av min historie. Dette er slik det må bli, for ingen er interessert i å lese om en 60 watt bordlampe.